14. september i år møtte vi Molde på Aker Stadion. Etter en grusom førsteomgang, der vi gikk inn til pause på stillingen 2-0 til Molde, endret Magnus Haglund til en ny formasjon som vi ikke kan huske å ha sett i LSK siden Röslers dager – nemlig en smal 4-4-2 diamant. En klassisk oppstilling på den tiden var Wehrman dypt, Koren og Riise indreløpere og Sundgot på toppen av diamanten i en 10er-rolle. Akkurat denne kampen hadde vi startet i vår tradisjonelle 4-2-3-1, men formasjonsendringen i pausen betydde at Fofana ble flyttet opp fra venstrekant og dannet spisspar med Knudtzon, PVM fortsatte i sin 10er-rolle, mens Lundemo og Palmi fungerte som indreløpere foran en mer dyptliggende Johan Andersson. I denne analysen ser vi nærmere på den vanvittige gode starten vi fikk på 2. omgang der vi snudde 0-2 til 2-2 i løpet av omgangens første kvarter, og vurderer om det er en formasjon vi bør satse på til neste sesong.
Etablert angrep
Det som er tydelig i det etablerte angrepsspillet med denne formasjonen, er måten de fire midtbanespillerne jobber tett sammen for å konstant konstruere diamanter som gir gode pasningsvinkler. Hvis ikke de fire sentralt på midten gjør det, blir back og/eller spiss involvert i denne jakten på å skape diamanter og overtallssituasjoner. Fordelen diamanten kan gi er et langt mer dynamisk angrep enn med vår opprinnelige formasjon, der vi i alle fall i denne perioden av kampen konstant truet de viktige rommene offensivt – halfspace, mellomrom og bakrom – samtidig som bruken av en dyp midtbanespiller i Johan alltid ga et støttealternativ og en nødvendig balanse i laget.
Begrepsforklaring av ”halfspace”: en posisjon mellom back og stopper, der man enten er fri fordi ingen tør å støte, eller der back/stopper går ut av posisjon og man skaper rom for bakromsspiss eller kant. Enda bedre beskrivelse av ekspertene på spielverlagerung.com (http://spielverlagerung.com/2014/09/16/the-half-spaces/)
En av de viktigste fordelene denne smale diamanten gir er at det åpnes enormt med rom for våre offensive og alltid angrepsvillige backer. Særlig en backtype som Riise, som alltid løper nonstop i 90 minutter, kler denne typen angrepsspill helt perfekt. Palmis reduseringsmål kom nettopp etter at vi åpnet kanten for Riise, som slo et perfekt innlegg som Palmi headet i mål.
For at denne formasjonen skal være effektiv avhenger man av en dynamikk på topp med mye bevegelse og posisjonsbytter. Beveger 10eren seg bredt må noen andre okkupere mellomrom. Velger den dype på midten å dra med seg ball frem, må noen andre ta den balanserende rollen. Alt dette kun for å opprettholde diamanten til enhver tid. De neste to bildene er et godt eksempel på dynamikken offensivt, der Erling i dette tilfellet dropper ned i mellomrom og Palmi stikker i rommet som åpner seg mellom deres back og stopper. Litt mer presisjon fra Erling i denne situasjonen og det kunne blitt en enorm sjanse.
Her er nok et eksempel på de hyppige posisjonsbyttene – Erling faller igjen ned som 10er da han ser at Lundemo har mulighet til å stikke i bakrom.
Etablert forsvar
Fordelene man får ved å ha en diamant også i det etablerte forsvarsspillet er at det blir en tydeligere rollefordeling for de som opererer aller mest sentralt i banen. Johan i den balanserende rollen kan fokusere på å ta ut mellomrom og sikre de to indreløperne, mens Petter kan presse en eventuelt avanserende dyp playmaker. I Kippe, Amundsen og Ødegaard har vi sterke hodespillere som tillater at vi kan ligge såpass smalt og heller åpne rom bredt og tillate innleggssituasjoner.
Pressing
Den store forskjellen i pressingen i 4-4-2 diamant kontra 4-2-3-1 er at vi får tre spillere i ”angrepspresset” – de to spissene og vår nr. 10. Fordelen her er at man kan presse begge stopperne samtidig som man tar ut en eventuell dyp midtbanespiller. Ellers foregår pressingen mye på samme måte som i 4-2-3-1, der LSK i stor grad presser utover for så å aggressivt gå inn for å skape overtallssituasjoner bredt i banen.
En annen måte å presse i 4-4-2 diamant kan være gjennom å gjøre som vi har sett Van Gaal gjøre med Nederland og nå United. Nemlig at spissene jobber bredere, nærmere bestemt mellom back og stopper, og går i press på den ballførende stopperen. Fordeler med å gjøre det på denne måten er at lag med pasningssterke og offensivt gode backer får mindre tid i de farlige sonene de gjerne søker, i tillegg til at man beholder de fire midtbanespillerne sentralt, sånn at for eksempel indreløperne ikke trenger å støte på motstanderens backer. Ulempen er at man mister press på stopperne, som kanskje er de som mest sannsynlig vil begå pasningsfeil. Måten å presse på kan selvsagt varieres etter motstanderens styrker, men formasjonen er i alle fall fleksibel når det gjelder pressing.
Konklusjon
Det er liten tvil om at dette var et godt taktisk trekk av Haglund. Dessverre slapp vi inn et billig mål senere som kansellerte den sterke opphentingen, men mye kunne tyde på at dette var en formasjon som passet laget bra. Troppen LSK har i dag består i utgangspunktet kun av én skikkelig kantspiller – Moryké Fofana, som opprinnelig er spiss. Derimot har vi tre spisser (fire dersom Vilhjalmsson signeres?), og mange spillere som primært trives sentralt i banen. Det er mange fordeler med formasjonen når man ser på de ulike spillertypene:
– Johan får spille i en dyp og balanserende rolle der han enklere kan styre spillet
– Lundemo får operere i en mer avansert rolle der boks-til-boks-egenskapene blir synligere
– Lagets to 10ere – Petter og Palmi – får begge spille sentralt i banen
– Det åpnes mye rom for spesielt Riise som er en herlig og offensiv backtype
Formasjonen har blitt testet ut sporadisk siden kampen mot Molde også – uten like mye hell. Men det faktum at spillerne løste det såpass bra mot Molde, som vi antar at ikke har blitt jobbet mye med på feltet, kan tyde på at det er en formasjon og en spillemåte som passer de spillertypene vi har godt. Nå har Haglund bestemt seg for å ikke forlenge kontrakten med LSK, så det blir ikke han som eventuelt bygger videre med denne formasjonen. Men det blir spennende å se om en etter rapportene taktisk fleksibel Runar Kristinsson, som sannsynligvis blir var nye sjef, velger å teste ut dette systemet som laget har fått smake litt på i høst.
LSK-bloggen 