Kalenderen viser første april når LSK-bloggens to utsendte rusler oppover Alexander Kiellands gate for å lage sin første sak noensinne – det som forhåpentligvis skal bli et fotballfaglig dybdeintervju med LSKs hovedtrener Magnus Haglund. Datoen skaper en viss usikkerhet, for det er kanskje en aprilspøk at en av de viktigste personene i Sportsklubben har satt av en hel fotballomgang til å møte to høyst uskolerte hobbyjournalister?
Livredde for å komme for sent, ankommer vi Åråsen nesten en halvtime for tidlig. Åråsen-gresset er badet i sol, og ser ut til å ha grodd bra under vekstduken. Det er kun tre dager siden LSKs seriestart borte mot Haugesund, og selv om banen på Haugesund stadion også var grønn, var den langt fra flat. Vi kikker utover det grønne havet og ber en stille bønn om at Åråsen-matta blir spillbar om fem dager, for mannen vi snart skal møte, jobber hver eneste dag med å utvikle en spillestil som i stor grad er basert på pasninger langs gressteppet.
Vel oppe i resepsjonen i LSKs lokaler skjønner vi raskt at intervjuavtalen med Magnus Haglund er høyst reell. Han møter oss med et smil og et fast håndtrykk. Som man kan forvente av en tidligere keeper, er det ingen liten mann vi har foran oss. Han framstår som høflig, men tydelig og bestemt. Han leder oss inn i Tommy-losjen. Bare det beste er godt nok. Tom Lund vant alt med LSK, både som spiller og trener. Magnus Haglund har langt igjen på det området, men ambisjonene er det ingen som betviler. At vi møter Magnus på Tommy-losjen akkurat denne dagen, får en spesiell symbolikk. Det er nemlig kun timer siden klubben hentet en ny Tommy. Nærmere bestemt Tommy Høiland, som ble den ekstra spissen så mange har snakket om at klubben trenger.
Et nytt Elfsborg?
Når man skal forsøke å forstå Magnus Haglunds fotballfilosofi, kommer man ikke utenom tiden i Elfsborg. Hele åtte år var han sjef i den svenske toppklubben, en klubb han gjorde til et stabilt topplag i seks strake sesonger. Han rakk også å få med seg et seriegull i 2006-sesongen. Vi satser på at noen ord om tiden i Borås kan gi noen nyttige perspektiver på arbeidet han nå gjør i Lillestrøm.
– Vi har akkurat spilt borte mot Haugesund. Et antatt topplag. Forrige uke så vi AIK-Elfsborg fra 2011 i opptak, en kamp Elfsborg vant 1-0. Det som slo oss da, var at Elfsborg spilte sånn som dere har snakket mye om i vinter at LSK skal spille, blant annet med et høyt press og mye fokus på kontringer. Elfsborg fikk et tidlig ledermål, og var veldig flinke til å ligge kompakt og forsvare den ledelsen. Hvor nær føler du at dagens LSK er den stabiliteten og variasjonen dere hadde i Elfsborg i 2011, som var din åttende sesong?
– Jeg hadde jobbet så lenge med dem. De var veldig innkjørte på alt da vi hadde kommet så langt. Vi hadde spilt på samme måte i omtrent seks år. Seks-sju år. Vi hadde en stor kontinuitet i det laget. Ganske mange spillere var med hele tiden, flere var med fire-fem-seks-sju år. Så det har jo mye å si. Men vi kommer oss. Vi har hatt vår beste vinter nå totalt sett med trening og kamper. Første matchen var en bra bortekamp ut fra forutsetningene. Banen så grønn og fin ut på TV, men den var utrolig dårlig. Vanskelig å spille bra fotball på. Vi må være flinke på å tilpasse vår game plan til forutsetningene. Vi låste jo Haugesund helt i første omgang. Og så ble det litt åpnere i andre omgang, men det var jo begge veier, det.
– Det vi så i Elfsborg i 2011, som vi også ser i LSK nå, er at man var veldig flinke til å variere spillet, at man kunne ha ballbesittelse borte mot antatte topplag, men samtidig kunne kjøre kontringer. Er det litt sånn at man ønsker å dominere bortekamper også?
– Nei, det har vi ingen ambisjon om. Det er ikke det riktige. På hjemmebane vil man jo i større grad dominere og trykke sin motstander bakover gjennom eget spill. Borte handler det først og fremst om å være kynisk og veldig, veldig resultatorientert. De fleste lag er jo best hjemme, med publikums støtte og alt mulig. Og større selvtillit enn hva lagene har når de kommer hit. Så det er mye vanskeligere å trykke motstanderen bakover i lengre perioder på bortebane. Det er vanskelig. Ut ifra det hadde vi en helt ok variasjon i Haugesund, med noen raske angrep og noen litt lengre. Så det blir mer den variasjonen på bortebane, mens på søndag ønsker vi å spille Sandnes Ulf lave og ha dem der i store deler av kampen.
– Du snakker om forutsetninger. Da du trente Elfsborg spilte dere på kunstgress, som gir veldig stabile baneforhold. Mens i LSK er det mange dårlige bortebaner, og også Åråsen varierer i kvalitet. Har det noe å si for tilnærmingen?
– Ja, det er veldig lett å spille hurtig og bra fotball på en kunstgressbane. Det er også vanskeligere å forsvare seg på en kunstgressbane. Åråsen er jo fin, men Åråsen i april og mai er jo ikke like enkel å spille på som en kunstgressbane. Men vi spiller gjerne på gress, vi. Jeg synes jo at en bra gressbane er det beste. Uansett. Det er jo herlig. Dufter litt, gjør det også.
4-2-3-1 vs. 4-1-4-1
For mange er taktikk i fotball synonymt med formasjoner. I virkeligheten er fotballen langt mer kompleks enn som så. Allikevel skal man ikke se helt bort fra formasjoner og tallkombinasjoner, for de legger et viktig grunnlag for hvordan kampene blir. For eksempel kan et lag bruke et system som gir gode betingelser for å dominere sentralt i banen, som en 4-4-2 med diamant på midtbanen. Med smale indreløpere gir denne formasjonen i praksis fire sentrale midtbanespillere. Samtidig gir man fra seg muligheten til å dominere i siderom, noe som understreker at alle formasjoner har fordeler og ulemper.
– Da du kom til LSK hadde du et rykte for å være en 4-2-3-1-trener, så det var det vi forventet å få. Men så har vi, i alle fall uttalt, spilt 4-4-1-1. Men det er kanskje veldig små nyanser mellom de to formasjonene?
– Offensivt spiller vi 4-2-3-1. Helt og holdent. Med tre i mellomrommet og en spiss der framme. Og to som sitter. Så vi spiller på den måten som jeg gjorde i Elfsborg.
– Så det er ingen forskjell defensivt heller?
– Marginalt. Vi kjører fram kanten på ballside, det gjorde vi i Elfsborg også. Så plukker vi ned motsatt kant litt. Vi gjør det på samme måten.
– Sommeren 2012 la vi om til en 4-1-4-1 eller 4-3-3. Hva var det du ville oppnå med den formasjonsendringen akkurat der og da? Var det kortsiktig, eller var det noe du ville teste og se om funket?
– Ja, vi spilte sånn i to-tre kamper. Vi ville rett og slett teste det. Men vi fant ut at det ikke helt var det riktige. Jeg spilte en del 4-1-4-1 med Elfsborg også. Av og til. Så jeg har gjort det ganske mye. Men vi fikk ikke den ønskede effekten der og da. Så da valgte vi det som var det tryggeste for de fleste. Hadde vi holdt på lengre, kunne det sikkert blitt bra, det også.
– Du nevnte jo i forbindelse med 4-1-4-1-forsøket at det var en formasjon som var satt opp bra for blant annet pasningstrekanter. Og vi tenker jo at pasningsfotball er Haglund-fotball, og at formasjonen derfor kan passe din måte å spille fotball på?
– Ja, men jeg tenker at 4-2-3-1 er min favorittformasjon. Min ideelle måte å spille fotball på. Der får du god balanse sentralt, og du får fine pasningsvinkler framover. Det er det vi ønsker å få til.
– Mange LSK-supportere tenker at troppen vår er en 4-3-3-tropp, med Fofana som kanskje er en typisk ving i 4-3-3, og vi tror jo at Palmi kunne vært en slags falsk nier eller midtspiss i 4-3-3. Man får Johan som en regista, i en slags Pirlo-rolle, også har vi noen veldig typiske indreløpere, kanskje Bjørn Helge Riise spesielt, men også Petter Vaagan Moen. Men det kommer kanskje ikke til å være aktuelt i år, eller er det noe dere vurderer å gjøre?
– Jeg vil ikke utelukke noe, men nå har vi jobbet inn en måte å spille på som fungerer bra. Men jeg er absolutt enig i at vi har spillere som kan spille den formasjonen. Har man mange gode fotballspillere, kan man spille på ulike måter og i ulike formasjoner. Men det finnes absolutt materiell for å spille på andre måter enn vi gjør.
– Vi har tenkt at dersom man har kontinuitet i spillestil, så kan man tillate seg å være litt mer fleksibel med formasjon. Vi har sett Brendan Rodgers i Liverpool, som har en tydelig spillestil, spille 3-5-2, 4-4-2 med diamant, 4-3-3, 4-2-3-1 og så videre. Han varier mye når det kommer til formasjoner. Er det en riktig tankegang?
– Ja, metoden er den samme. Brendan Rodgers sitt Liverpool er et spillende lag, som tar ganske stor risiko i spillet, men som har vokst inn i det og etter hvert blitt veldig gode. Det finnes helt klart et poeng i det dere sier, men det er kanskje enklere for en spiller på det absolutt høyeste nivået å skifte spillesystem ofte. Det er ikke bare å knipse med fingrene. Det handler om samhandling, man skal spille sammen, og det krever ganske mye tid. Hvis man kaster rundt på ting, er det kanskje ikke alle som vil prestere maksimalt. Hvis man ser på Liverpool, så spiller de jo mest ut fra en 4-2-3-1. Det er jo én kamp her og én kamp der de har endret. Hvis de har spilt 32 kamper i ligaen, så har de sikkert spilt 27 på samme måten. De har kanskje fem kamper på rad der de spiller likt, så kommer det én kamp der de endrer av taktiske hensyn. Styrker hos motstanderen for eksempel. Eller for å bygge sitt eget spill på kontringer, med Sterling, Sturridge og Suarez. Så velger man et system som passer for det. Men de har en tydelig base i én formasjon. Det er ikke sånn at de endrer hver eneste uke. De har en tydelig base, og det har nesten alle lag.
– Vi mener å huske at vi borte mot Brann i 2012 vi la om til en 4-1-4-1 midtveis i førsteomgang, med Henning Hauger som anker, Bjørn Helge Riise som høyre indreløper og Petter Vaagan Moen som venstre indreløper. Eller så det bare sånn ut på grunn av mannsmarkering eller andre faktorer?
– Nei, det stemmer. Vi gjorde det. Og det snudde kampen for oss. De spilte med Sokolowski og Erik Mjelde som sittende og fikk spilt mye i starten, men så tok vi dem ut i større grad og fikk snudd kampen til vår fordel. Vi gjorde faktisk det samme borte mot Molde i fjor, så vi har gjort det i noen tilfeller. Så det er noe som vi har med oss, som vi kan bruke ved behov.
Etablert angrep – Kreativ frihet innenfor tydelige rammer
Det vanskeligste i fotball er å angripe mot etablert forsvar. Her kan kanskje Henning Bergs epoke i Lillestrøm tjene som et eksempel. I kamper der vi kunne la motstanderen ta kommandoen, mens vi forsvarte oss godt og kontret i et forrykende tempo, fungerte laget til Henning strålende. Det er ingen som noen gang kommer til å glemme 0-7 i Telenor Arena – sannsynligvis den råeste oppvisningen i kontringsfotball som er gjort i Norge. Dessverre husker vi like godt den lange rekka av kamper på Åråsen mot antatt svakere lag, der vi måtte ut og styre kampene selv. Som regel gikk det ganske dårlig. Magnus Haglund har fra dag én vært tydelig på at et lag som vil ligge i toppen over tid, er helt nødt til å ha et eget spill – altså må man beherske spill mot etablert forsvar.
– Vi synes det var tydelig fjor, spesielt kanskje på vårsesongen, at vi endret litt på måten vi spilte oss ut bakfra. Særlig at vi kjørte ned Mjelde i begynnelsen av sesongen, og senere kanskje Johan, og det ble mer en 3-5-2 i frispillingen, og også av og til i etablert angrep. Er dette noe dere jobbet med vinteren 2013, og hvilke fordeler føler du at man får ved å få flyttet backene høyt?
– Vi jobbet ikke så mye med det, det var mer at vi fikk inn spillertyper som hadde kvaliteter til å spille på den måten. Det finnes fordeler med å spille sånn, men det finnes også ulemper. Man kan havne for langt ned med midtbanespillerne, og ikke få dem opp. Egentlig ønsker vi at midtstopperne skal ta med ballen fram, og ha to sentrale foran som jobber mer ut fra sine soner, og så spille ut fra det. Det gjør vi helst. For om du mister ballen, og har ofret den ene sentrale midtbanespilleren, blir det veldig store områder i bredden å dekke for den enslige sentrale midtbanespilleren som er igjen. Da blir det vanskelig å hindre en eventuell kontring imot. Spesielt ved tidlige brudd mot. Så det finnes fordeler og ulemper med alt. Barcelona har jo spilt mye med at Busquets, eller den de bruker i den rollen, har gått ned mellom stopperne. Det er effektivt i den forstand at det er vanskelig å ta ut, men du blir sårbar i et balanseperspektiv ved brudd, og også hvis du blir tvunget til å slå langt.
– Vi har et annet balansespørsmål, som går mer på sånn som vi spiller nå. Vi har i vinter sett Stian Ringstad gå til linja for å legge inn, og på bakre stolpe kommer Anders Østli. Vi angriper med begge backer. Utgjør dette noen risiko for balansen i laget?
– Vi har møtt mange 4-2-3-1-lag som følger mann, og går Anders opp, så har han hele tiden sin mann på riktig side, og da er det ingen fare. Men står de igjen med to spisser, så kan vi ikke gjøre sånn.
– Så det kan variere fra kamp til kamp?
– Ja, det kan det. Men vi liker jo å gå høyt med backene.
– Hvor mye av angrepsspillet er innøvde bevegelser og mønstre, og hvor mye er kreativ frihet?
– Vi har veldig tydelige bevegelsesmønstre nedenfra når vi har ball i vår backfirer, så der er egentlig alle bevegelsene ut ifra en systematikk, hvor ballens posisjon utløser gjentagende bevegelser som gir ballfører flere alternativer, der ballfører der og da velger det mest gunstige. Vi har struktur på alt egentlig, på løp inn i boks og så videre. Men innenfor rammen finnes det en frihet der vi for eksempel kan utfordre og ta en motspiller én mot én, som jeg oppmuntrer til, så det finnes definitivt en frihet innenfor det vi gjør.
– En typisk Åråsen-publikummer vil jo gjerne ha kantspillere som slikker kritt i en 4-4-2, mens når vi ser på LSK ser vi heller smalere kanter, litt som Borussia Dortmund spiller, med to kanter som kan være 10-15 meter inn fra sidelinja.
– 4-4-2 med brede kantspillere finnes jo knapt lenger, for du blir for spredt utover, det er nesten ingen som spiller sånn lengre.
– Har kantspillerne i LSK ulike roller? Vi ser på Fofana som en typisk krittslikker som liker å utfordre én mot én bredt i banen, mens Palmi som spilte kant i fjor er mer glad i å bevege seg inn i banen og mellomrom.
– Vi har bevegelsesmønstre som gjelder for begge, men så tolker man rollen litt ut ifra sine egenskaper, så Fofana havner litt bredere litt oftere enn for eksempel Bjørn Helge. Når Vaagan Moen og Riise spiller kanter så blir de ganske sentrale spillere, mens Fofana går litt lengre ut. Det gir jo også en frihet og variasjon, der spillere tolker rollene sine ut ifra den man er.
– På våren i fjor spilte vi vel med Johan og Palmi på kantene, og da får du to veldig smale kanter som vil inn i banen og inn i mellomrom, mens med Riise og Fofana har du litt mer én mot én-utfordrere, så kan man si at det er en helt ny type kantspiller i LSK 2014 enn tilfellet var forrige sesong?
– Ja, det kan man godt si. Samtidig kommer Bjørn Helge Riise mye inn i banen og får ball i mellomrom, så han er ingen krittslikker heller akkurat.
– På Åråsen er publikum blitt vant med at ballen skal fort framover, også i etablert angrep, mens når man ser LSK spille nå, så er det oftere spillvendinger i bakre firer og at man roer det ned mer. Kan du forklare folk hva hensikten med en sånn balltrilling er?
– Det er for å gjøre at motstanderne ikke helt klarer å følge med, siden vi har en ambisjon om å spille, bruke våre midtbanespillere i oppspillsfasen og sette fart i ballen helt nede. Så motstanderen ikke rekker å flytte helt etter, og det oppstår rom og hull som vi kan spille ballen i. Vi er veldig opptatt av variasjon, og går rett inn bak hvis vi kan det, går rett opp i mellomrom, eller bruker våre sentrale midtbanespillere. Det å finne en riktig variasjon og selvfølgelig vendinger, samt kombinasjon av innspill og innlegg.
Omstilling – Fra angrep til forsvar og fra forsvar til angrep
Her er en utfordring: Neste gang du ser en fotballkamp, ta med deg penn og papir når du setter deg i godstolen. Sett en strek på arket hver gang ballen skifter eier. Etter et kvarters tid vil du sannsynligvis være sjokkert over antallet streker på arket. Du rister kanskje på hodet og tenker at dette gjelder Tippeligaen spesielt, men det er så absolutt et universelt fenomen. En fotballkamp består rett og slett av en ekstremt lang serie av omstillinger. Fra angrep til forsvar. Og så fra forsvar til angrep. Og så fra angrep til forsvar igjen. Omstillingsfasen er derfor den kanskje viktigste fasen av fotballspillet, og får velfortjent oppmerksomhet fra de aller fleste trenere på høyt nivå.
– LSKs ønske om å spille ambisiøs fotball kan jo ha en stor risiko for å miste ball, fordi vi prøver å spille fotball på små flater med våre tekniske spillere. Hvordan skal LSK opptre i sekundene etter balltap?
– Om laget sitter sammen, så er risikoen mindre. For hvis man mister ball har man da mange spillere rundt ball, og vi ønsker å vinne den igjen så fort som mulig. Alle spillere tar noen steg mot ball, også jobber vi knallhardt i 3-4-5 sekunder for å vinne den tilbake, og lykkes man med det, så er det ugunstig for motstander som kanskje har rukket å spre ut sine spillere for å kunne angripe. Flest målsjanser i fotball kommer ut av situasjoner der man vinner igjen ball veldig fort. Vi har noen spillere som er veldig dyktige i den fasen – Johan Andersson og Bjørn Helge Riise er utrolig gode i gjenvinningsspillet.
– Moteordet i europeisk fotball er gegenpressing, eller gjenvinning på godt norsk. Vi mener særlig at vi i bortekampen mot Rosenborg i fjor var ekstremt gode på det, med samlet pressing og overbefolkning rett etter ballmist. Jobber LSK mye med denne gegenpressingen?
– Hver dag, i alle momenter. Vi er veldig nøye med det, for det er en utrolig viktig del av fotballen.
– Hva er det som avgjør om spillerne skal gå for gjenvinning, heller enn å falle tilbake i ramma?
– Det er å kjapt vurdere muligheten for om vi kan vinne ballen tilbake. Ofte blir den som mister ballen førsteforsvarer, og da gjelder det at han tar en klok avgjørelse – om han går i press, så får andreforsvarer vurdere om det er noen vits eller ikke, og flytte etter eller falle hjem. Hvis vi ikke får trykk i første- og andrepresset, så må vi kjapt hjem og fylle først backfirer og så midtbaneposisjonene, og så til slutt hengende spissposisjon og spissposisjon.
– Hvis vi snur det, hvis vi vinner ball, hva skal skje?
– Kan du bryte gjennom motstanders siste forsvarslinje, kan du spille rett gjennom der og få en hundreprosentsjanse der du kommer bak backfirer, så skal vi alltid gjøre det, det er alltid førsteprioritet. Alltid, uansett.
– Men hva er det som avgjør hva som er en god kontringsmulighet, og når skal vi heller slå en enkel støttepasning og bearbeide spill?
– Det handler selvfølgelig om hvordan bildet ser ut – hvor mange spillere har motstander på riktig side, hvor mange har vi med oss. Det kan også bestemmes ut ifra hvordan det står i kampen og hvordan kampbildet de siste fem minuttene har sett ut. Trenger vi å holde i ball og roe ned litt, eller skal vi bare kjøre. Antallet spillere med og mot, samt posisjon på banen, spiller en rolle for valget.
– Det har jo vært litt misnøye blant publikum på at vi har vært for dårlige i kontringsspillet. Du har jo sagt før at vi skal bli bedre på det i år, men hvilke konkrete tiltak er blitt gjort for at det skal bli bedre?
– Vi har trent en del på kontringer, vi har trent på å vinne ball og så få med oss mye folk. Så kan man si at det ikke blir så mye kontringer på hjemmebane som på bortebane, så det er lett å si at vi ikke kontrer nok, men er man laget med ballinnehavet så er man ikke laget som kontrer så spesielt mye. Vi scoret syv mål på kontring i fjor og det mener vi er for lite, så vi ønsker å score mer og har jobbet med det.
Etablert forsvar
Hvis man ikke lykkes med gjenvinning i løpet av noen sekunder, oppstår den fasen av spillet som kalles etablert forsvar. Lenge foregikk det etablerte forsvarsspillet som en kamp mann mot mann, der alle spillerne hadde ansvaret for hver sin motstander. Over mange tiår har en annen retning innenfor forsvarsspillet gradvis overtatt hegemoniet. Idéen kalles soneforsvar. I stedet for å posisjonere seg ut fra motstandernes posisjoner på banen, baserer soneforsvaret seg på posisjonering i forhold til medspillere. Et lag med soneforsvar vil gjerne opptre med rette linjer i for eksempel 4-4-2 eller 4-5-1, der den til enhver tid nærmeste spilleren har ansvaret for at det er press på ballfører.
– De siste 20 årene i Norge har det ikke vært noe tvil – jo renere soneforsvar, jo bedre. Drillo og Ståle Solbakken er veldig tydelige på soneforsvar, og utgangspunktet hos deg er åpenbart soneforsvar også, men vi mener å se at det i midtbaneleddet blir gjort noe mer markeringsorienterte valg, at man tar ut pasningsalternativene til motstanderen.
– Er det noen lag i Norge som spiller ren sone? I utgangspunktet tenker vi soner, med innslag av mannsmarkering. Noen ganger må man ta noen skritt ekstra opp for å rekke å få press på dem. Av og til må man forlate ledd for å komme nærmere motstander. Og det er jo akkurat som Dortmund spiller, for å ta et eksempel på det. 4-2-3-1 offensivt, også har man to tydelige firere på egen halvdel. Vi spiller jo veldig likt Dortmund.
– Er det et forbilde?
– Vel, Klopp var jo og tittet mye på Elfsborg. Neida, men vi spilte jo sånn i Elfsborg. Også har jeg sett at Dortmund kjører samme greia. Så vi har veldig mye i vårt spill som er likt måten Dortmund spiller, og det er ut ifra hva jeg hadde gjort tidligere, ikke fordi jeg hadde sittet og sett på Dortmund spille, for å gjøre det samme som dem. Så det er jo moro med en bekreftelse på det vi driver med når vi ser et så bra lag og en så flink trener gjøre på samme måte.
– Du sier at ingen spiller ren sone, men Ståle Solbakken, etter at de møtte Barcelona, sa at det var en seier for soneforsvaret. Og at Pep hadde sagt hvor vanskelig det var å dra de ut av posisjon. Er grunnen til at ingen gjør det at det er for vanskelig, eller er det ikke den beste måten å gjøre ting på?
– Det finnes mange ulike forsvarsmetoder, men det krever mye og ikke minst er det vanskelig på kunstgress, fordi det går så fort. Det er vanskelig å forsvare og unngå spill gjennom ledd på kunstgress, mens det er lettere på en dårlig gressmatte. Og det kreves utrolig mye kjappe forflytninger i forsvarsspillet og det blir farlig hvis du ikke er god nok på det. Men jeg synes vi klarer det fint. Jeg vet ingen i Norge i dag som spiller ren sone.
– Det er kanskje utopi, vanskelig å få til?
– Det er kanskje noen som sier at de gjør det, men ser du på lagene spille, så ser du spillere ute av ledd for å vinne tid og rekke opp i press.
– Blant annet Drillo har argumentert mye for at man skal lede motspillere inn sentralt i banen, fordi man da har sikring og fordi det er større sjanse for å vinne balle der det er trangt. Vi har sett Ronny Deila coache aktivt på å stenge senter for å få spill ut mot sidene, og Pep i Barcelona har sagt at «sidelinja er den beste forsvarsspiller», der han sikter til at det er effektivt å presse kollektivt ut mot sidene. Vi lurer litt på hva du tenker rundt dette?
– Det er ganske enkelt. Du skal være veldig god sentralt hvis du skal lede innover, for da gir man motstanderen hele banen å spille på. Er du knallgod i presset sentralt så kan det være bra, fordi du vet at du vinner ballen der, men holder du motstanderen ute ved kanten, så tillater du egentlig bare én mulighet, som er å ta seg fram langs kanten, og da må det flere trekk til for å skape en målsjanse. Vi var dårlige på dette i andre omgang mot Haugesund. Våre midtbanespillere slapp til motstanderen på innsiden flere ganger, som skapte en frisparksituasjon som endte med tverliggertreff og handssituasjon. Og en situasjon der Fevang får ball på bakre stolpe. Så vi klarte ikke squeeze dem ut mot linja, som vi ønsker. Mange lag gjør jo sånn at de først vil lede innover, på motstanderens halvdel. Dette er jo todelt egentlig – hvis du leder inn på motstanders halvdel så kan du vinne ball på midtsirkel, også har du veldig godt utgangspunkt for en kontring. Derimot er det mye større fare å lede innover på egen halvdel, for da har de kontroll og kan spille ballen framover på vår halvdel, og det er ingen ønsket situasjon. Altså er det optimale for meg å lede innover på motsatt halvdel, for å skape gode muligheter til brudd og kontringer, mens vi på egen halvdel prøver å presse utover, for å hindre motstanderen å spille i mellomrom. Så jeg er litt enig med Drillo, men bare i fasen når ballen er på motstanders halvdel. Ellers er jeg helt enig med Pep i at det er best å squeeze ut mot sidelinja.
– Vi har lest en Drillo-bok som heter «Spill effektiv fotball», og der argumenteres det for det motsatte, at jo nærmere spillet kommer eget mål, jo viktigere er det å lede innover, fordi han er så redd de skal bli slått på utsiden og komme til innlegg.
– Der mener jeg han har feil. For hvis man får ball ut på kanten, må det først være en jævla god ball ut, så må det være en god touch, et godt innlegg og en god avslutning. Mens hvis du slår pasning fra mellomrom er det én pasning og én avslutning, så det er mange flere trekk som skal til når motstander går andre veien. Men så handler det litt om hva slags lag man har. Har man små og raske stoppere som er gode på å stoppe innspill, så kan det være greit å la de spille sentralt, men har du Frode Kippe er det best at motstander slår innlegg, for han tar bort alle baller foran mål.
– Atletico Madrid har en midtbanefirer som er ekstremt kompakt, med nesten fire sentrale midtbanespillere, med en veldig tydelig plan om å lede spillet ut til siden.
– Det var jo sånn vi så ut i førsteomgang mot Haugesund. Fire spillere som sto veldig sammen. Atletico er et fantastisk lag med et fantastisk forsvarsspill og spillere som er aggressive og jobber som faen. Veldig kompakte. Det er nydelig å se.
– Du snakket litt i vinter om at vi må bli bedre i et mellomhøyt press, at vi har jobbet mye med og begynner å bli flinke i vårt høye press, men at det som skjer er at vi kanskje begynner å gå ned til et veldig lavt press. Hva er viktig for at vi skal få til variasjon i presset og at vi blir bedre i det mellomhøye presset?
– Nei, det er samme prinsipper som alltid. Du må flytte beina kjapt og vurdere presshøyde ut ifra kvaliteten du har i ditt press – du kan ikke gå høyere enn at du fortsatt klarer å ha kvalitet i ditt press. Samtidig har alle ulike typer forsvar sine egne prinsipper. Vi hadde egentlig samme presset gjennom hele kampen borte mot Haugesund, bortsett fra litt av og til i andre omgang. Men det er jo spill og motspill – det er ikke sånn at vi stiller oss lavt fordi vi ønsker det, men det er ulike spillbilder og når motstanderen er flinke må man ta hensyn til det. Selv Bayern München kan velge å ligge jättedypt på egen halvdel på hjemmebane i fem minutter, fordi situasjonen krever det. Manchester United under Ferguson lå ofte i åtte-ti minutter på egen halvdel og spilte forsvarsspill – og det er fordi akkurat den perioden i kampen krever det. En moderne, god fotballspiller er god til å presse i alle høyder i forsvarsspillet. Det viktigste er at vi beholder aggressiviteten, og det er det skandinaviske spillere ofte har problemer med å opprettholde når man blir spilt lavt.
Rollene i laget
En keeper er ikke lenger bare en keeper. De mest spillende lagene i verden har keepere som opererer som sweepere, slik at man har en ekstra spiller i frispilling og spillvending. På samme måte er det forskjell på midtstoppere. Man har fortsatt de klassiske, knallharde midtstopperne, men man har også ekstremt spillende stoppere. For eksempel Mats Hummels opererer til tider som playmaker for Borussia Dortmund. Sånn kan vi fortsette i evigheter, med ulike backtyper, midtbanespillere, kanter og spisser. Vi utfordrer Magnus på hva slags typer han vil ha i noen av nøkkelrollene i laget, og hvordan han vurderer en del av spillerne han har å velge mellom.
– Vi synes Ruben Gabrielsen er ekstremt flink til å ta av første pressledd, og bidrar til at vi lettere spiller oss ut bakfra og kan tre opp i mellomrom. Hva føler du at du får med han som stopper?
– Ruben har alt. Han er flink offensivt og defensivt, han er rask, god til å forsvare innlegg, god på dødball. Frode er også ekstremt bra på dødball og på å forsvare innlegg, ting som forekommer mye i norsk fotball. Frode er en veldig effektiv spiller i norsk Tippeliga.
– La oss snakke litt om hvordan midtbaneduoen skal opptre. Vi tenker Johan litt mer som en ballfordeler, og med en mer boks-til-boks ved siden av ham. Kan du forklare hva du tenker om midtbaneduoen i år?
– Ja, men det er omtrent sånn. Begge deltar i oppspillsfasen, men når vi bryter gjennom i siste tredjedel, så har én av dem mulighet til å bli med hele veien inn i boks hvis situasjonen er riktig. Johan liker jo gjerne å ta den balanserende rollen og slå pasninger derfra, og da må vi ha en spiller ved siden av som løper mye, og der har Ohi og Lundemo vært gode alternativer.
– Påstand: Marius Lundemo er født til å spille Haglund-fotball.
– Hmm… Nå begynner du å nærme deg. Ja, jeg mener han er veldig riktig for det. Han er en bra pasningsspiller, han kan løpe, han vinner baller, han har et bra skudd. Jeg liker ham veldig godt.
– Det som har vært snakkisen hele vinteren er jo spissplassen. Tommy Høiland er en spiller vi er veldig spente på å se i LSK-trøya. Er han den perfekte Haglund-spiss i den forstand at han kan løpe i bakrom, men samtidig gjøre en god jobb feilvendt?
– Sånn som vi spiller, så ønsker jeg å ha fart der fremme. Til dels for å komme fort bak motstanderens backlinje, men også for å strekke motstanderen og åpne opp mellomrommet, så vi kan bruke kant inn eller hengende spiss der til å gå på gjennombrudd derifra. Han er ganske lik Erling i den forstand at han er rask og han jobber hardt. Og han er bra med ballen, kanskje bedre enn Erling, som har ekstreme kvaliteter i hurtighet og oppofrende arbeid. Jeg er veldig glad for å få inn en type som ham, og samtidig har vi fortsatt Osvold, så vi har hele tiden dekning i den posisjonen, som er viktig, ikke minst når det begynner å bli tette matcher.
– Så du ser for deg tydelig én bakromsspiss og én mellomromsspiller?
– Ja, vanligvis. Så er det noen deler av kamper eller visse kamper der det kan være fint med to raske spisser.
Fra teori til praksis
Å være fotballtrener er et fantastisk komplekst yrke. Å få laget til å prestere i kampene er den aller viktigste siden ved jobben, men også den vanskeligste. Det er nemlig et verdenshav mellom teori og praksis i fotball. Det å selge inn budskapet overfor spillergruppa, det å markedsføre egen fotballfilosofi, er en kunst i seg selv. Mange vil nok hevde at det er vel så bra med en middelmådig plan med perfekt utførelse, som en glimrende plan med svak utførelse. Et annet aspekt ved dette er arbeidet som må legges ned på treningsfeltet hver eneste dag. Hver dag tas et lite skritt mot perfeksjon av formasjon og spillestil.
– En kamp vi så i fjor, som vi mener er den beste under din ledelse, var en kamp vi faktisk tapte, nemlig på Lerkendal i fjor. Vi var så utrolig flinke i pressingen, vi skapte mye målsjanser og spilte rett og slett ut et antatt sterkere lag. Er du enig i at det var den beste prestasjonen så langt?
– Jeg synes den er på topp tre hvert fall. Jeg synes Molde hjemme i juli i fjor også var veldig bra – vi skapte mye sjanser, scoret to mål og holdt nullen, og var gode både defensivt og offensivt. Jeg synes Godset hjemme også var en sterk kamp. Kanskje vi har topp 3 der.
– Det har vært snakket mye om å forlenge de gode periodene og øke stabiliteten, og da har man de klassiske faktorene som konsentrasjon, selvtillit og kvalitet på spillere. Men er det noen bevisste taktiske ting dere gjør for å sikre stabilitet i kampene?
– Nja, det der handler liksom mye om momentum. Vi kan se lag som dominerer, for så å få det vanskelig i lengre deler av kampene, det er sånn fotball er. Derimot har vi en veldig krevende spillestil, der vi nå klarer å presse motstanderne litt høyere, og får trykk i det og å tar veldig mye overganger – det er en veldig krevende spillestil. Man kan kjøre hardt på den måten en stund, for så å komprimere laget litt mer. Det er sånn de beste lagene gjør, at man varierer presset sitt, og å variere når man skal ta hurtige angrep og når man skal holde på ball. Tempostyre sitt eget spill.
– Hvile med ballen i laget i perioder?
– Ja.
– Er det snakk om, kanskje spesielt i bortekamper, å ha veldig kontroll defensivt i rundt en time, for så å slippe opp mer?
– Vanligvis åpner ofte kamper av seg selv etter cirka 60 minutter. Det begynner å skille litt mer på hvor mye spillerne orker, hvor mange returløp folk orker å ta og det begynner å sprekke opp litt. På bortebane handler det ofte om å være med i kampen etter 60 minutter, ved ledelse, uavgjort eller maks å ligge under med ett, så har man ofte sjanse til å få noe med seg. Mens man på hjemmebane gjerne vil ha drept kampen etter 60 minutter. Altså vil man helst henge med etter 60 borte, men ha 2-0 etter 60 hjemme.
Vi kan ikke annet enn å takke Magnus Haglund hjertelig for at han stilte opp til dette intervjuet, og for at han svarte så utfyllende på alle spørsmålene vi stilte. Vi fikk hele 45 minutter med mannen bak spakene på Åråsen, og til vår store glede fikk vi et par tilleggsminutter også. Vi vet at mange i år opplever klubben som langt mer åpen enn den tidligere har vært, og vi håper at dette intervjuet kan forsterke dette inntrykket og være et bidrag i en brobygging mellom klubben og dens mange tilhengere. Vi sees på Åråsen på søndag!
LSK-bloggen 